Stallen for verdensmestre

Han er utrolig snill og veloppdragen til å være islandshest. En skikkelig kosegutt, smiler Gry Hagelund. Hun får en lang morgenklem av Hvinur som har stoppet opp på vei ut til luftgården. Den brunsorte hingsten glinser i den tidlige maisolen. Gry stryker han i den skinnende røde manken og Hvinur smiler tilbake med sitt største dollarglis. Med strake ben under velformede muskler, står verdensmesteren og skuer over sitt nye hjem. Han ser fornøyd ut med omgivelsene. Det har han god grunn til.
Få staller har en slik beliggenhet som Myra Gård har i Mjøndalen. To minutter fra hovedveien til Drammen, noen svinger opp i åsen og en liten stikkvei inn fra boligfeltet, så vips så står du midt i 39 dekar av et av landets flotteste stallanlegg. Tilbaketrukket i grønne omgivelser og omringet av et skogsnett med ridestier, har stallen plass til 20 hester, egen ridebane med publikumsarena, samt en 45 ganger 25 meter stor ridehall. Kort sagt et lite bonanza for hester og hestefolk.
Stallen er bygget og drives av Lasse og Gunn Lundhaug. Den ble innviet i fjor høst, men en del småting gjenstod for at ting skulle bli som eierne ville ha det. Rett ved siden av stallanlegget bygges blant annet det nye familiehuset, og i august skal det hele stå ferdig. Enn så lenge klager hverken hester eller ansatte på stallen.

Pengegaloppen. - Jeg må ha verdens beste jobb, sier Gry og slipper Hvinur fri fra leietauet. Det vil nok mange ungjenter si seg enige i. Ikke bare får hun jobbe med lidenskapen sin, men hun har også kapret jobben som trener og daglig leder på landets mest stjernespekkede stall for islandshester. Og Hvinur er den nyanskaffede diamanten i samlingen på Myra. Diamanter er som kjent kostbare, og dollargliset til den femdobbelte verdensmesteren er berettiget.
- Det er ingen tvil om at islandshestsporten er preget av folk med mye penger. Konkurransehestene er dyre i toppskiktet og en god islandshest koster rundt 500 000 kroner skal du kjøpe den ferdig dressert. For 100 000 kroner får du en grei konkurransehest, mens de aller beste koster gjerne tre til fire millioner og oppover, forklarer Gry.
Hvor mye Hvinur kostet er det ingen som vil ut med. Det er en del hemmelighetskremmeri rundt priser på islandshester. At han er en av de aller beste, er det ingen tvil om.



Gry mener likevel det er et problem for utviklingen i sporten at prisene for gode hester har blitt så høye. For islandshestsporten er fortsatt liten sett i forhold til annen hestesport her i Norge. Dessuten gir ikke sporten noe inntektsgrunnlag utover avl, som i motsetning til trav hvor det er store pengepremier til de beste hestene. Man kjøper ikke en islandshest i troen om at den en dag kan betale sin egen kost og losji, eller kanskje gi gevinst til eieren. Islandshest handler om stor lidenskap for hestene og sporten.

Årets sportshest. Til tross for kostnadene, har interessen for islandshest vokst mye her hjemme de siste årene. Mye av grunnen er gode prestasjoner blant norske ryttere og hester i Verdensmesterskap og Nordiske mesterskap.
- Norge har et lite miljø, men under VM i august i fjor var samtlige norske ryttere i finaler og vi fikk to verdensmestere. En av dem var Stian Pedersen som red på en annen verdensmester som står her på stallen - Tindur. Det var kjempebra for idretten at han slo alle. Media fikk også opp øyene da Tindur og Pedersen vant tittelen årets sportshest og årets rytter under den årlige Hestegallaen tidligere i vinter. Det var i konkurranse med samtlige hester her i landet, og første gangen en slik pris gikk til islandshestsporten, forklarer Gry.
Det har blitt midt på formiddagen. Kaffepausen etter hesteslipp er over og treningen har startet nede på rundbanen bak stallen. En hvit hest skritter rundt med rytter på løse tøyler. Det er Tine Kalmo Pedersen som trener. Også en gullmedaljevinner fra forrige VM. Inne på stallen rusler vi forbi bokser med navn og familietre. Gry pleier en av sine egne hester. Hun har to stykker etter selv å ha bodd på Island og drevet med hest der i fire år.
- De heter Galdur og Bara. Alle islandshester må ha islandsk navn, det er regler for det, sier Gry og løfter opp hestehoven som har fått en liten infeksjon.

I stallen lukter det fersk sagflis.
- Vi liker det sånn her, at all møkking blir gjort tidlig på morgenen så vi ikke får den stramme eimen utover dagen.
Matmor Gunn Lundhaug har kommet til. Hun jobber også heltid på Myra med fast hjelp av Gry, albaneren Baskim, sin pensjonerte far Bjørn og kompisen Dagfinn. De er gode hjelpere å ha i en travel hverdag som starter klokken ni om morgenen, men sjeldent ender før solen har gått ned. Hesteeiere, ungjenter og nysgjerrige er innom hele dagen gjennom. Det er slik Gunn vil ha det.

En drøm har blitt virkelighet, forklarer hun når hun viser oss rundt inne i stallen. Etter at hun og mannen Lasse fikk høre om gården som skulle legges ut til salg i Åsen for noen år siden, var det ingen tvil – her skulle det bli stall. Med 100 stykker på visning, ble likevel gården deres.
Nede ved luftegårdene er den lokale barnehagen på tur. En dame kommer forsiktig inn og spør om hun kan få kikke seg litt rundt.
- Naboene var litt skeptiske til å begynne med når de fikk høre at vi skulle bygge stall her. Nå er derimot de fleste positive og mange kommer innom for å kikke hvordan vi har fått det. Det setter vi pris på, sier Gunn.
Hun legger heller ikke skjul på at de ikke har spart på noe i byggeprosessen.
- Når vi først skulle gjøre dette, så skulle det gjøres ordentlig. Vi er veldig fornøyde med stallen selv og får mange positive tilbakemeldinger. Det er klart at det har kostet masse penger å bygge et slikt anlegg, og selv om vi har full dekning på stallen, driver med avl og har ventelister på folk som vil ha inn hestene sine, kan den vel ikke tjene seg inn med det første, sier hun.

Tid for trening. Elise Lundhaug er datteren til Gunn. Nå har hun kommet for sin daglige treningsøkt med Hvinur og Gry. 18-åringen er en av få som rir egne hester i stevner. I fjor ble hun norgesmester og var også med i VM. – Verdensmesterskapet var nytt for meg, men jeg lærte mye, sier hun og hopper opp på gullgutten. Nå trener hun for nordisk mesterskap senere i sommer.
Nede på ridebanene går det runde på runde. Først i gangarten tølt, så i hurtig tølt, galopp, trav og til slutt skritting. Gry rusler rundt i ringen og gir korte instruksjoner og henvisninger til forbedring. Elise konsentrerer seg på hesteryggen. Det er mye som skal stemme for å hevde seg i toppen med islandshest. På siden sitter mamma Gunn og følger med.
En time senere er det på tide med en hvil. Tilbake i stallen havner Hvinur i hestesolariet. Det myker opp musklene på hesten etter hard trening. Inne på pauserommet er det tid for litt mat. Med brødskivene på bordet, stikker plutselig en hest hodet inn. Det er "kongen av Myra" som skal ha sitt.
- Vi kaller han bare det, han er en bortskjemt rakker, ler Gunn og gir han en skalk.
Kongen vrinsker fornøyd. Det ser ut som brødskivene har samme effekt som resten av Stall Myra - det perfekte sted for verdenseliten av islandshester.

Faktaboks:
Islandshest er en betydelig større sport i Tyskland, Island og Danmark, enn i Norge. De siste årene har også sporten vokst stort i blant annet USA, Italia, Frankrike og England. Selv om hestene kommer fra Island, er det ikke lov å ta med hester inn til landet på grunn av smittsomme sykdommer. Den rene stammen der gjør at alle hester som en gang har reist ut av landet, aldri kan komme tilbake.
Noe av det islandshesten er mest kjent for, er gangartene. Den har som alle andre hester skritt, trav og galopp, men i tillegg tølt, som er en firetaktig gangart, og pass som er en totaktig gangart. Det konkurreres i de forskjellige klassene av gangarter. Islandshester blir som regel ridd av profesjonelle ryttere i store konkurranser, og ikke eierne selv.
Norge har flere ryttere og trenere som utmerker seg i internasjonal sammenheng. Forruten Stian Pedersen, er Nils Kristian Larsen fra Mjøndalen også en profilert norsk utøver i islandshestsporten.