Fri som fuglen

Det er med samme magefølelsen som når du skal på en avslappende seiltur til sjøs, at jeg tropper opp på Hokksund Flyplass.

Det er en lettskyet ettermiddag i juni, og den første sommervarmen kryper oppover ryggen. Reker og ei flaske hvitvin hadde nok gjort seg der opp i horisonten.
 

For vi har jo alle sett de slanke hvite flyene som ikke lager en lyd og svever tilsynelatende sakte rundt der oppe på godværsdager. Det kan jo ikke være store utfordringen, tenker jeg.

Lite vet jeg om hva som venter meg. At vi skal «skrus» fast i et glassfibersete og få en skikkelig kjakestrekk. Og at vi så absolutt ikke skal Hollywood-lande i en åker dekket med rutete duk, høye glass og chablis.


Jager uten hjelm.

Mai og juni blir regnet som de beste flygemånedene av seilflyentusiaster. Det er derfor jeg står her og ser en mann i vaskehatt og grilldress kommer slentrende oppover landingstripa. Han har akkurat satt et seilfly ned på bakken og smilet hans minner om det på en feit unge som har hatt fritt leide i godtebutikken. Han stikker raskt ut hånden.

- Ingar Pedersen her, er du klar for å fly uten motor?
Klar som et uvær. Hvor legger jeg sekken min i dette flyet? Jeg ser jo at det ikke er noe bagasjehylle akkurat, men jeg har pakket med meg en del saker og…

Du får ikke med deg alt det der!

Jeg får fort beskjed at kanskje kamera kan bli med, men ingen store linser, vinflaske eller annet plasskrevende utstyr. Ingar er heller ikke typen som dveler for lenge, sågår vi rett på sak og tar forklaringene underveis. Sammen med hjelper Øivind Marman, snus flyet mens han forteller kjapt om Drammen Flyklubb.

Klubben holder til her på Hokksund Flyplass, er Norges definitivt største på seilfly med 150 medlemmer og har en rekke mesterskapstitler. Ingar vant selv NM i strekkflygning i fjor og er høyeste klasse instruktør. Og godt er det.

- Du bare drar i disse to hendlene og dytter til glasset, så fyker det av. Så vrir du på denne dingsen og du løsner fra setet. Så må du sørge for å hoppe ut av flyet før du napper i fallskjermhåndtaket, som sitter her. Husk å hoppe først, gjentar han og får sikkerhetsrutinene til å høres veldig rutineaktige ut.

Det henger kanskje sammen med at ulykkesraten med seilfly er lav, og ifølge piloten selv, kan et seilfly teknisk sett ikke styrte ut av åpen himmel.

- Setter du det på hodet opp ned og slipper alle spaker, vil det bare falle litt før det flater naturlig ut og avtar høyde gradvis. Skal vise deg det snart, sier han.

Det høres jo i overkant betryggende ut, tenker jeg og får kuppelen tredd over hode som en jagerpilot. Det eneste som mangler er hjelmen. Det trenger man visstnok ikke i et seilfly. Så lastes noen vekter ut foran i flyet. Forrige mann i frontsetet var en lettvekter, og seilfly må alltid være balansert etter vekt. Høyest tillatte vekt for en som vil fly, er 120 kilo.

- Enten passer du inn, ellers så slanker du deg inn, ler Ingar og klemmer seg inn i tuppen på den hvite torpedoen.

Se ned på naboen.

Følelsen av å lette bak trekkflyet er ikke den samme som å ta av med et spekket charterfly. Selve seilflyet veier 360 kilo og det suser bare litt fra motoren til kammeraten i motorflyet foran i det flystripa forsvinner under oss. Ingar prater lystig hele veien mens han korrigerer flyet bak flyet.
Hvor mange flyturer har du hatt i ditt liv?, spør jeg

- Langt over 1000 starter. Vi kaller det starter og ikke «turer». Har du først startet, så må du nødvendigvis lande igjen, smiler han og ber piloten sette kurs for Holtefjell over intercomen.

Når høydemåleren viser at vi har truffet vindbobler og flyet stiger, dras det i den gule spaken. Vips, vi er frie som fuglen. Over 1000 meter under oss ligger Hokksund sentrum. Ingar legger fort flyet på siden og begynner å sirkle. Det er slik man får mer høyde med et seilfly.

- Pass på at du ikke prøver å holde hodet vannrett, men følger bevegelsene til flyet. Gjør du ikke det, kan du lett bli litt uggen.

Den er god, men jeg er mer opptatt av å se ned på naboer og bønder når vi tar en sving over over Bakke Kirke. Vektløsheten og utsikten er fortryllende, og en stund frister faktisk reker og vin. Føde inntas faktisk regelmessig på lengre flyturer av pilotene. Når klubbmedlemmene reiser på seilas, har de ofte med seg niste og tissepose. Det trengs når man er seks til sju timer i lufta.

Vil du kjenne alt som er løst på kroppen?

Ingar har bestemt seg for at vi ikke skal snakke mer om mat og hvordan Pierce Brosnan bruker seilfly som sjekktriks i filmen Tomas Crown Affair . Det har visstnok ikke noe med virkeligheten å gjøre. Han drar i stikka og vi legger oss inn i en krapp sving mens flyet roterer, eller roller som det heter på flyspråket. Kjaker strekkes og tenner danser ufrivillig tango. Jeg klarer ikke la være å le av full hals.

- Der hadde vi i overkant av fire G, skal vi ta en loop?

Jeg rekker ikke svare før det bare er himmel og så utelukkende bakke rundt flyet. Loopen sitter der den skal, og plutselig frister ikke reker like mye lenger. Ingar liker å ta alt på en gang, så han går rett på teorien om styrtende seilfly.

Flyet stoppes helt opp i lufta med nesa oppover, før det sakte vipper rundt sin egen akse og peker nedover med nesa. Så begynner den ville ferden hodestups mot Hokksund. Det suser og dirrer i glassfiber før vi rettes opp igjen etter noen hundre meter med raskt voksende bondegårder på vei mot oss.

Lekende lett.

Går det bra bak der? Ingar har satt kursen mot Drammen. Nå er det min tur til å fly. Litt desorientert får jeg beskjed om hvordan pedaler styrer sidelengs og stikka tar oss opp og ned, samt krenger flyet.
Det går lekende lett og det er første gang undertegnede har reist gjennom Rosenkrantzgata, eller litt over vel og merke, til Drammen uten å måtte stoppe på rødt lys. Med en snitthastighet på 120 kilometer i timen går de fire milene raskt, men Ingar rekker å fortelle mer om klubben og seilflysporten.

- Tyskland er den absolutt største nasjonen for seilflygning i verden. Det kommer mye av forbudet det tyske forsvaret fikk mot trening av piloter etter første verdenskrig. De kunne ikke trene opp piloter i motorfly, men det var ikke forbudt å trene opp seilflypiloter. Når andre verdenskrig kom, så var det mange seilflypiloter som kunne skoleres rett over til jagerflypiloter, forteller han.

Den dag i dag er en gammel tysk jagerpilot fra Tyskland fortsatt verdens beste seilflyger.
- Han er over 70 år gammel, noe som viser bredden i sporten vår. Dette er noe for alle aldere og du kan fly på egenhånd fra du er 15 år gammel, sier Ingar.

Han kan imidlertid fortelle om et generasjonsskifte i dagens seilflymiljø. De sliter med rekrutteringen, og spesielt av jenter. I klubben er det bare to kvinnelige medlemmer ut av 150.

- Det er litt rart. Vi er jo flygere med pilotbriller, raske fly og gjør akrobatiske ting i lufta, gliser piloten som nå har tatt over styringen igjen før landing. Men før vi når bakken er det tid for nok en imponerende manøver. Hastigheten stiger i det vi legger oss over hovedveien fra Langebru til Mjøndalen. Det suser godt i ørene når speedometeret viser 260 kilometer i timen. Så slakkes det av før innflygning. Ingar snur hodet og konkluderer.
- 260, og det uten motor. Seilfly og seilbåt er ikke helt det samme?

Han har nok rett i det.

Publisert torsdag 10. juni 2010 kl. 10:31.
Sist oppdatert torsdag 10. juni 2010 kl. 10:31.