FACEBOOK ga meg min bror tilbake

Et nytt kapittel i livet hennes begynte for et år siden, men historien om Maria og tvillingbroren går 35 år tilbake. Det er ikke bare en gledelig fortelling.
- Jeg husker fortsatt hvordan livet på barnehjemmet i Colombia var. Vi bodde i slummen i byen ViaVicencia og sov på madrasser rett på betonggulvet i et umøblert lite hus. På nettene hørte vi stadig skudd fra narkotikakrigen på gatehjørnene, forteller Maria.
Hun sitter og ser nervøst ut vinduet av den gule bilen hun kjøpte for to måneder siden. På dashbordet ligger en liten borg av fargesprakende solbriller.
- Jeg liker å kle meg etter humøret, sier hun.
Denne sommerlige ettermiddagen i mai har hun ikke solbriller på. Hun er usikker på hva som er i vente, hvilke humør som passer for dagen. Hun er spent og glad, men tenk om tvillingbroren hun har ventet så lenge for å treffe, ikke kommer av KL 1149 fra Amsterdam.
Det er så utrolig lenge siden hun har sett ham. Hun forteller om oppveksten før hun kom til Norge som tiåring. Om hvordan hun måtte vaske klasserommene på skolen hver kveld for å få lov til å ta del i undervisningen på dagen. Hvordan hun også vasket rektors hjem og måtte avslutte dagene med å gå dør til dør for å be om matavfall til de få grisene barnehjemmet hadde. Skyllebøttene var store og tunge for en seksåring, og alle de tunge takene har satt sine spor.
- Legen min her i Norge sier han aldri har sett så dårlig rygg hos noen på min alder. Jeg jobbet nok for tungt når jeg var liten, men jeg fikk sterke armer da, smiler hun.
Hun husker også godt den dagen hun fikk brev og bilder fra familien i Hokksund som ville adoptere den lille jenta. Alt så utrolig fint ut. På bildene var det en katt og et flott hus. Familien Hauge sendte henne en Cindy-dukke. Med den ble Marie populær i gata.
- Silkekjole med paljetter, skinnende langt hår, jeg drømte om å bli akkurat som dukken når jeg kom til Norge. Men dukken ble stjålet. Det ble alt der nede. Naboen kjøpte en gammel bil husker jeg. Han tok med seg pute og pledd for å sove i bilen om nettene så den ikke skulle bli stjålet. Sånn var det bare, minnes hun.

Marie kom til Norge i 1985, og drømmen hennes ble virke-lighet. Hun utdannet seg til hjelpepleier, ble gift og skilt, fikk tre barn og et helt annet liv enn det hun ble født inn i. Ungdommen var likevel strabasiøs. Hun fikk ikke roet seg før hun hadde funnet ut mer om fortiden sin i Colombia. Hva hadde hun reist fra der nede? Etter hvert fikk hun også vite av Adopsjonforum at hun antakeligvis hadde en toegget tvillingbror. De hjalp henne med å finne ham. I 1993 reiste Maria til hjemlandet sammen med sin norske verge for å møte Pedro. Synet som ventet dem var ikke hyggelig. De fant ham med benmargskreft invalidisert i en rullestol. Han var kreftsyk på syvende året og uten tilstreklige medisiner i hovedstaden Bogota.
- Han var fattig og døden nær når vi til slutt fant han. Heldigvis klarte vi å skaffe midler til riktige medisiner og behandling før vi måtte reise hjem til Norge, forteller hun trist.
Så mistet de kontakten igjen. Alle brevene hun sendte ham forsvant før de kom frem. Frimerkene ble antakeligvis stjålet og konvoluttene åpnet av utro tjenere som trodde det var penger i brevene som kom fra rike Norge. Etter noen år var alle spor og adresser nok en gang visket bort. Broren ble et savn. Slik ble det i 17 år. Helt til en vårdag i fjor, da en venninne på jobben kom med en god idé.

Facebook - hvorfor prøver du ikke det? Marie kjente lite til datamaskiner og internett, men hun fikk hjelp til å lage en profil og søke på brorens navn. Og der var han. Hun kunne nesten ikke tro det, og var nesten sikker da bildet på profilen hans dukket opp på skjermen. Han lignet på henne.
- Mange venner av meg tviler litt på det fortsatt, men jeg er ganske sikker på at det er han, sier hun idet den gule Audien forsvinner ned i Bjørvikatunnelen. Tidligere ektefelle og fortsatt gode venn Ronny, nikker bekreftende bak rattet. Han syntes ikke de ligner altfor mye, men Marie har fått flightnummeret til Pedro og har snakket med broren på telefon og Facebook jevnlig i snart et år. Han liker teknologi og har utdannet seg til å bli sykepleier. Hun vet ikke så mye mer.
Maria gleder og gruer seg samtidig. De tre barna hennes kan endelig få treffe en ekte onkel på morssiden, men er det virkelig han? Telefonen ringer - det er fra Colombia. Samtalen brytes før hun klarer å samle rusten spansk nok til å forstå det hun tror er Pedros kone. Hun ringer tilbake, men kommer til en offentlig telefonsentral. Kvinnen som tar telefonen kjenner ingen Pedro.



Marie ser bekymret ut vinduet. Har det skjedd noe med ham på veien? Det er første gang broren skal utenfor hjemlandets grenser. Han er fra Colombia og skal fly via Amsterdam. Kan de ha stoppet ham i immigrasjonen? Hadde han papirene i orden? Er han sterk nok fysisk og psykisk til å klare reisen? Har han virkelig reist og er det virkelig hennes ekte bror? Spørsmålene er mange og minuttene lange når flyet fra Amsterdam har landet for en halvtime siden.

Den nervøse skikkelsen med colombiansk og norsk flagg sitter og tripper på benken foran ankomst utland. Plakaten hun har skrevet velkomsthilsen på snus frem og tilbake - hun skulle ha satt en pinne på den så han kunne sett henne bedre. Hun er jo ikke så stor.
Så plutselig står han der, det er ikke til å ta feil av. Maria roper av glede og hopper i sin brors armer. All trafikk ut av ankomstporten stopper i noen minutter der de står og ser hverandre i øynene, tar hverandre på kinnene og gråter av glede. Ingen av de andre passasjerene som er på vei ut og blir stoppet, klager. Alarmen i sikkerhetsanlegget kimer, men vaktene på flyplassen trer ikke inn. Det er et gledens øyeblikk, alle skjønner det.
Tilbake i bilen triumferer en smilende Maria.
- Der kan du se Ronny. Facebook stemmer, det er min bror.

HANS KRISTIAN KROGH-HANSSEN